Samlivsveilederen i meg filosoferer igjen - vekk begjæret i deg-

ADVARSEL:

Dette innlegget inneholder ord og uttrykk fra temaet om sexologi, parveiledning eller samlivsveiledning/rådgivning, og kan virke støtende. Så om du ikke liker overskriften gå bare høflig videre. Akkurat dette innlegget handler om parveiledning og vekke begjæret i deg igjen...

Før jeg begynner innlegget kommer en advarsel om hva dette handler om. Det er fordi de som ikke liker temaet, vil lese eller overhodet ikke er litt interessert i dette når det gjelder sexverden eller den slags nærhet kan trykke seg ut og scrolle videre til noe som passer for deg.

Du kan oppleve at innlegget inneholder sneven av noe du ikke har hørt om før, eller nysgjerrigheten på om det er noe du kan ta med deg inn i hverdagen kanskje, kan virke engasjerende. Jeg heier på at du engasjerer deg for bedre nytelse uansett. Da tenker jeg at du fortsetter å lese, det gleder mitt hjerte.

Dette er mine erfaringer og opplevelser fra å snakke med mennesker når det gjelder parveiledning.

 

Hvordan var det nå med dette begjæret i et forhold. Noen (størst andel kvinner) jeg har snakket med forteller at forholdet deres begynte sterkt, mye romantikk, umettelig lyst på hverandre, lidenskap, begjær og å elske - til at forholdet føles som at partneren er din beste venn, god kompis og vennskap. Kvinnen føler gjerne på en skam følelse her når dette skjer, eller å ikke strekke til. Det er denne erfaringen jeg sitter igjen med fra å intervjue andre, men det behøver ikke å være slik.

 

Jeg forteller etter min mening og erfaring at det er ikke det noen skam å føle at partneren sin er sin beste venn eller at det er et godt vennskap i mellom dere. Slik jeg ser det skaper det et godt grunnlag for å utvikle et partnerskap, der alt kan snakkes om, ikke noe er for dumt eller at det er trygt og stabilt.  Det er mulig å finne tilbake til de følelsene du hadde år tilbake da du var nyforelsket som gikk over til å elske og kjærlighet. Det har bare blitt litt mye i hverdagen og disse følelsene har ikke blitt pleid på en stund.

 

I denne travle juletiden for mange kan lidenskapen bli litt nedprioritert for mange, mens andre finner tid til dette. Det varmer mitt hjerte å høre det, men mangler du det lille ekstra, gjør et forsøk allerede i dag.

 

Dette kan prøves for å få tilbake en svunnen tid: vekk begjæret igjen:

 * flørt over et godt måltid - noe som er hverdagslig er å spise for å bli mett, men "krydre" gjerne med litt ekstra blikk, kroppsspråk eller berøring.

 * et godt tips er å lage seg et tegn som betyr "jeg vil ha deg". Starter flørting et sted og bruker "tegnet" og det er mulig du må vente til å ha sex til du kommer hjem fordi det ikke er mulig der du startet flørtingen. Eller litt ekstra krydder og spenning i hverdagen er ikke å si nei til?...

 * snakk om noe du syns er sexy til partneren din. Dette er så individuelt hva det kan være, du vet best, akkurat som jeg vet hva jeg syns er sexy. Hva er sexy? Fint å reflektere over dette sammen.

 * ikke glem at partneren din er kjæresten din, det er vell kanskje den fallgruven vi ramler fortest oppi. Partneren din valgte akkurat DEG som kjæreste, og DU valgte han/hun, snakk om det og lirk frem gnisten her. Mimre gode gamle minner og følelser og tanker. Han /hun er din beste venn, men ikke glem nærheten, intimiteten og sexen da dere som kjærester<3

 * Le sammen (humor) og kjenn på kontakten dere i mellom, kan dere kjenne at dere nesten har den kontakten dere får når dere er intime? Prøv...og prøv litt hardere, vær i "øyeblikket" og bruk sansene...

 

Ønsker dere en riktig god helg med et lite stykke begjær eller stort om du vil<3 Heia kjærligheten, nærheten, sexen og romantikken<3

 

- orkidedatter-

 

#fallgruve #kjærlighet #partner #kjæreste #parforhold #par #parveiledning #parrådgivning #familieveiledning #familierådgivning #sexologi #vekkbegjæret #samlivsveiledning #lidenskap #bloglovin #orkidedatter #blogg #blogger #romantikk

 

Dagen idag, kosedag med julekonsert.

Dagen i dag begynner like vakker som denne vinterdagen utenfor. Å dele en kopp kaffe eller tre med søster`n der vi skravla om alt og ingenting er veldig koselig.

Hun hadde med seg sin sønn og han var ferdig på skolen i dag allerede. VGS har noen merkelige skoledager før jul, men sånn er det. Siden hun skulle videre på sin ferd, ble han igjen hos meg.

Det er så koselig at tante ikke har gått ut på dato<3

Vi hører på musikk, skravler og ler til vi blir enige om å ta ei litta pause som han sier. Kjenner på at kjeven trenger ei pause nå.

Mens han driver med sitt, benytter jeg sjansen til å holde på med mitt.

Jeg kjenner jeg er har mange følelser i dag.

I kveld drar vi på julekonsert i Oslo, og jeg GLEDER meg til det. Han er helt fantastisk i mine og våres øyne og en opplevelse jeg ikke vil være uten.

Allikevel vet jeg at det blir både emosjonelt og tårene triller nedover mine kinn. Tårer fulle av minner som denne gangen er gode og gjemt langt inne i mitt hjerte. Det er så godt å minnes de gode minnene og jeg håper disse minnene nå vokser og gror seg sterkere der de dårligere minnene blir blekere og blekere, men aldri glemt - bare gjemt...

Artisten får frem mange gode minner og følelser i meg.

En opplevelse for meg som er unik, spesiell, vakker og herlig der stemmeprakten hans sniker seg inn i hjertet mitt og musikken omfavner meg som et harmonisk og magisk juleeventyr der jeg er hovedpersonen.

Han synger alltid sangen til pappa<3

Jeg kan føle og tenke tilbake på den omsorgen og kjærligheten, de gode minnene og alle de gode årene etter jeg ble voksen sammen med pappa. Der jeg alltid kunne snakke med han om alt,  og pappa delte sin historie fra barnsben av -og jeg forstod at alt har sin grunn.

Jeg husker så godt den siste julen til pappa<3 og denne sangen og denne artisten, men det får bli et annet innlegg.

Nå skal jeg og min nevø snart dra på shopping.

Senere i dag skal våres barn ha fetter og kusine tid. Det gleder min sønn seg til og de andre. Det blir nok stas å slippe å ha meg eller oss andre på slep;-))

En vakker morgen og dagen nytes og den skal jeg gjøre så god bare jeg og de fineste jeg vet om kan<3

Jeg er klar for storbyen, julekonsert, minner, tårer, latter, nye minner, julegleder, familietid og kjærlighet.

 

Håper dere lager dere en vakker og god dag der ute, nyt den, gjør noe fint som gledes<3

 

-Orkidedatter-

 

 

#julekonsert #familietid #minner #orkidedatter #blogger #blogg #bloglovin

 

Gode historier rundt bålet🔥

Jeg elsker gode historier. De kan være sanne, sanne med en snært av sagn, eller eventyr. Med et mystisk preg over seg eller en godhet som får de fleste hjerter til å smelte.

 

Jeg liker veldig godt å bare høre på. Sette ørene på «stilk» og la meg rive med i det som blir fortalt. Er fortelleren både «billedlig» og «levende» - da er jeg «fanget». Er historien sann kan den røre meg dypt inn i sjela og tårene kommer fort snikende i øyekroken. I fra lysets flamme kan du se «Orkidedatters» sine egne skapte «bilder» trille nedover kinnet.

 

Er historien et sagn eller eventyr kan fantasien ta meg med på en «reise» gjennom en drøm som ingen får vite om. Smilet sitter lett på «Orkidedatters» fjes og du vil også se jeg «smiler» med øynene - sjelens speil-.

 

Å gå ut i naturens eget «studio» der naturen i seg selv lager de beste kulisser og tenne et bål i kveldens skumring sammen med god mat, drikke og gjerne noen lykter rundt omkring, det gir stemning. Her i dette «miljøet» rykker det i forteller hjerte til «Orkidedatter». Selvom jeg ikke liker den «oppmerksomheten».

Å sitte rundt bålet der flammene lyser opp det vakreste i hver og en av oss som er samlet rundt til et godt lag. Der du glemmer at kvelden går over til natt. Der kulde og frost tiner fordi varmen fra bålet og hjertene våre er samlet i en energi som får ALLE til å føle seg bra, ivaretatt, inkludert og elsket. Ikke annet kan være bedre enn å leve -her og nå-.

Ofte er jeg veldig sjenert og liker tanken å bare høre på, men noen ganger er det mennesker som klarer å sveive igang meg. Da er jeg «solgt».

 

Jeg løsriver meg fra komfortsonen og tenker at det får stå til. Jeg ser opp på månen og håper på litt ekstra støtte fra «der ute»... Jeg velger å gå litt bort fra flammens varme og ut i mørket. Her føler jeg meg trygg. Her kan jeg begynne historien min. Om det blir fantasi eller fra virkeligheten kommer det helt an på.

Stemmen min forstyrrer forsiktig menneskene rundt bålet som prater og ler. Stemmen min brister og skjelver. Skogsbunnen gynger under meg.

Jeg fortsetter. Jeg er nødt til å bare bli med på hvordan skogsmonn kjennes ut som bølger på havet. Jeg klarer ikke å stå rolig. Jeg er i bevegelse i takt med flammene som blafrer og vinden som rusker litt rundt øreflippene.

 

Jeg ser de fineste menneskene i øynene som forteller mer enn tusen ord. Folk som slapper av, senker skuldre, smiler, ler eller som også må tørke bort noen dråper i øyekroken sin. Mestrer jeg fortellerkunsten?  Får jeg med meg en av lytterne i en «følelse» eller «blir med meg inn i historien»?  Jeg tørr å åpne opp og begynnelse og slutt blir bestemt i «øyeblikket»....

 

Mye mystikk... eller er det fra virkeligheten. Et glimt av lykke... eller sorg. Mye farger... eller svart/hvit. Følelse av kjærlighet og lengsel... eller et tap.

Jeg føler på et av livets hverdagsgløtt hos «Orkidedatter», blandet med «magi», og varmen fra menneskene foran meg.

En stund fra livets mas og stress. En stund jeg tar vare på. En stund vi alle tar vare på. En stund fra -virkeligheten-....

Et nytt minne er skapt.

Et nytt minne legges inn i mitt hjerte.

 

Håper du også tar vare på de små hverdagsgløttene som kan være de store opplevelsene for at akkurat DU har det bra<3

 

-orkidedatter-

 

#godehistorier #stemning #rundtbålet #liveterherlig ##minner #orkidedatter #bloglovin

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«Nissemaska»...eller andre masker...🎅🏻

Jeg kan ikke noe for det, men jeg blir aldri fortrolig med ei nissemaske.

Jeg er utrolig glad i «nissene» og jeg pynter, steller og ordner til jul med de nissene jeg har.

Jeg er bare litt nøye på hvordan de ser ut.

De må ha et snilt smil, snille øyne og være ordentlig koselige i fjeset.

Jeg klarte ikke selv jeg å tegne en koselig nisse, eller fjøsnisse, ser jeg...kanskje det er indre bilder som ligger til grunn....

 

Det er utrolig vanskelig å finne en gossin nisse. Jeg blir da nødt til å ta på meg «shoppingbrillene» og sette på radarn og peile meg inn på nissehyllene. Der hver og en blir sett over, så satt tilbake og kanskje enda en gang bli vendt og snurra på. Det kan være at den ene nissen bakerst og innerst helt til høyre har fått akkurat det «glimtet i øyet» jeg ser etter.

Jeg blir sliten av meg selv...

Det kan være at jeg tar med meg en nisse og går til kassa, men på vei dit svinger jeg innom ei annen hylle med noe annet av juleting. Det blir fort vekk et par ting til. Under denne hylla lenger inn i butikken oppdager jeg til min forskrekkelse at jeg holder på å kjøpe en nisse som ikke er gossin lenger. Han mista på veien et eller annet sted der borte plutselig «glimtet i øyet». Da må nissen tilbake på plass.

 

Jeg hutrer og tenker tanken på hvorfor jeg er så nøye på fjeset og øynene. Mine egne øyne blir dratt bort til hylla på venstre side av meg og der henger «den». Nissemaska....

Rett og slett mindre pen. Rett og slett sur eller sint. Rett og slett skummel. Jeg må rive tilbake mine egne øyne og riste av meg følelsene.

Så hva er det med meg og nissemasker...

Jo, ei maske minner meg om at det er «noen» som skjuler seg bak maska for så å vise seg at denne personen med maska ikke er noe grei av seg. (Som barn tolker du hva du ser av gimmick i fjes og kroppsspråk, og det er vanskelig med ei stiv maske. Dette oppleves for mange barn utrygt og ikke naturlig).

Hva denne «noen» med maska har gjort eller gjør kan du kanskje tenke selv, men det er traumatiserende for barnet som opplever dette.

Jeg takler ikke klovner heller. De er ikke noe snille og greie har jeg erfart....Jeg "fryser" bare av å tenke på det, og å skrive føles veldig vanskelig nå.

Det er ikke greit å oppføre seg som en vil, selv om «maska» settes på. Det er ikke greit å sette på «maska» å bli «lovløs». Det er ikke greit å sette på «maska» å utføre voldshandlinger og overgrep om det er ovenfor barn eller voksne. En blir verken usynlig eller noen andre av den grunn.

Jeg er sånn skrudd sammen av erfaringer at jeg må se fjeset og øynene for å stole på noen...Øynene er sjelens speil er det noe som heter, og for min del er dette en sannhet. Er du så heldig at jeg stoler på deg før jeg ser deg og dine øyne, da sier det masse om deg som menneske<3

Jeg ser. Jeg sanser. Jeg føler...

Et sitat passer godt til meg her "brent barn skyr ilden", jeg skjønte ikke dette sitatet før jeg ble voksen og fikk en forklaring...

 

Tusen takk for at du leste og jeg håper ditt forhold til "masker" er noe bedre og mer positivt ladet enn hva jeg har erfart.

Ønsker deg en strålende dag<3

 

-orkidedatter-

 

#masker #nissemasker #jul #julebukk #klovn #klovner #overgrep #bloglovin #orkidedatter #blogg #blogger #blogginnlegg

 

 

 

Snøfall❄️

Ser ut av vinduet. Snøen daler ned fra himmelen. Den legger seg over det grønne «teppet» som blekner og går over til hvit. Kong vinter brer sin kulde utover tunet og landskapet her.

De svarte trærne blir til hvite froststaver innover skogen. Den lille røde «stua» som en gang stod her, er bytta ut med et hvitt og mer moderne hus. Naturen rundt er den samme. Fjøs, stall og låve har ikke forandra seg på en mannsalder.

Jeg tar på vinterklærne og går ut. Strekker ut handa, der snøkrystaller blir liggende til de smelter bort og forsvinner hen...

 

Jeg har blitt fortalt og lært at to snøfnugg ikke er like. Hvilke snøfnugg er jeg?

 

Snøfnugg kan sammenlignes med deg og meg. Unike på hver sin måte. Vakre på begge sider uansett hvordan du vrir og vender på den. Helt spesielle er de også, fordi noen har mer ulike former enn andre. Noen er enklere å se mønster på. Noen er vanskelig å beskrive. Andre ser jeg fort hvordan jeg kan beskrive, men jeg må ta en god kikk for å virkelig se hvem det er.

Sånn kan jeg stå å undre meg et lite øyeblikk.

Jeg ser opp og det er ikke til å unngå at jeg må blunke ide snøfnuggene treffer øynene. Jeg kan føle snøfall mot kinnene mine. De lander i håret mitt, midt på nesa og rundt omkring meg.

Jeg går inn på låven. Her er det mye «historie» fra bakover i tid. Min tid, pappa sin tid, farfar sin tid og oldefar sin tid. Deres barn sin tid igjen. Gamle kister med lås, hva kan det være?

Gamle pappesker som har holdt seg godt igjennom tidene. Gamle tursekker og andre vesker. Noen smykkeskrin og andre skrin. Noen gamle møbler med skuffer og skap, hva skjuler seg der?

 

En dag skal de åpnes, jeg vet ikke hva jeg finner. En dag, når jeg er klar. Imens står"" jeg bare å kikker, ser litt på tingene og tenker noen tanker.

Jeg lukker låvedøra. Kanskje ved neste snøfall kan jeg lukke opp skuffer og skap. Eller neste snøfall der igjen....Akkurat nå må fortid være fortid.

 

Jeg klapper katten litt, han mjauer og vil kose. Han maler og stryker seg. Jeg kjenner den myke pelsen, hjertet som slår og kattens øyne «smiler».

I år som i fjor og de siste 25 årene skal jeg sette ut grøt på låven. En tradisjon som ikke skal glemmes selvom en ny tradisjon har vokst og blitt til i julen -selveste julaften-. Nå er det fremtid, og her skal fokuset være nå.

En ny tradisjon som er hjertelig velkommen. Litt rart, men utrolig fint, koselig, og det har noe med at tiden går.

De "små", som ikke er små lenger- som bare for litt siden var barn-, blir voksne og ønsker å føre sine tradisjoner videre bygget på det jeg, og vi andre har lært dem.

Jeg er stolt av neste generasjon, og jeg gleder meg til veien videre og se de blomstre i all sin prakt.

Det er livet.

Jeg begynner å bli et "gammelt" snøfnugg jeg, men jeg kan fortsatt "glitre"....

 

-orkidedatter-

 

 

 

#bloglovin #snøfall #nissegrøt #tradisjoner #juletradisjoner #desember #jul #snøfnugg #orkidedatter #blogg

 

 

 

 

 

 

Pepperkakebaking med noggo attot...

Idag har det snødd masse på hytta og det er noe denna hunden ble riktig så glad for.

Ut i snøen og leke seg❤

Jeg og min lille familie har bakt pepperkaker og nå «gror» pepperkakehuset opp og frem. Det er god gammaldags «knekk» som limer huset sammen. Dette er det jr. og pappan som fixer. Jeg driver og svinser rundt om kring og «bader» meg litt i de ulike slikkeriene som skal brukes.

Vi pynter med seigmenn, nonstop, marshmallows og andre godsaker som hører til.

Store hjertepepperkaker pyntes også og henges opp som en girlander mellom kjøkken og stue, med eøde sløyfebånd. Det lukter «jul».

Sønnen min ønsker ikke bilde av denne seansen på bloggen og det respekterer jeg, så det får bli fantasien som setter grenser her:-))

Men ellers ble det kokosmakroner også, det er en av mine favoritter og smaker himmelsk. Ja, om en liker kokos da...

Mannen min lager gløgg, spiller julemusikk og latteren sitter løst når jeg og jr. bruker deigen til å lage noe kunst... Vi steker den, det blir bra.

Serinakaker ble det også, de smakte kjempegodt❤

En herlig lørdag med en av våres tradisjoner før jul. Tiden vi bruker sammen er viktigere enn antall og utseende på det vi lager.

Jr. han rusler litt rundt og lurer på om han skal ta skiene fatt en runde eller to. Da blir jeg med ut og «leker».

Imens det både er ventetid, startvansker og andre utfordringer der «ute», så må jeg bare ha tolmodighet mens jeg venter på å bli flytta over til denne nye plattformen. Spenningen stiger, får jo med meg det som blir snakka om her inne, noe «alene» føles det, men jeg gleder meg og det kan bli interessant.

Håper vi sees snart i nytt nabolag alle dere fine der ute❤

Ønsker dere alle en lørdag fylt med glede og kjærlighet<3

Tusen takk for idag❤

-Orkidedatter-

#bloglovin

Akvarie -en lidenskap-hjemme hos meg🐠

I mange, mange år, jeg tror det er 19 år når jeg tenker tilbake, har jeg og mannen min *skogenssønn* hatt akvarie og fisk som hobby og en liten lidenskap. Det er ferskvannsfisk vi har. Vi kjenner på at saltvannsfisk er tiltalende, men etter mye om og men og etterforskning blir det ikke det hjemme hos oss selvom det er utrolig vakkert.

Mang en timer har jeg ved akvariets front. Her kan jeg sitte leeeeenge og bare se og observere. Jeg ser på de ulike artene om hvordan de har det, atferd, bevegelser og farger. Jeg følger med på om det er yngel der nede på «sjøbunnen» eller om de er friske som en fisk eller syke. Ja, for det kan fiskene bli.

Akkurat som deg og meg må de ha omsorg og kjærlighet. De trenger at «noen» ser dem og snakker til dem. Fiskene kommer alltid å «møter» deg når du kommer hjem fra jobb eller vært borte en stund. De er nysgjerrig og beveger seg i raskt tempo eller står stille ved fronten og det er akkurat som de lurer på hva skjer. Jeg setter meg alltid ned ved siden av og hilser på de, og sjekker om alt er ok i deres hjem.

Jeg trodde aldri jeg skulle tenke som jeg gjør om fisken i akvariet, men det gjør jeg. Jeg bryr meg virkelig om dem. De er et liv og jeg har respekt for det. Jeg er også opptatt av at min sønn lærer dette, og han kan sitte med meg å se på dem også. Her har vi gode samtaler om alt og ingenting.

Vi slapper av og bare «er». Her og nå og hva som opptar oss akkurat der og da. Jeg trives så godt med å bare se på livet der inne i akvariet. Lar følelser og tanker bare fare med bevegelsene til fiskene og sorterer gjerne inntrykk i løpet av dagen. Spesielt etter en arbeidsdag med høyt trykk, er det deilig å sette seg ned å «flyte» med denne «verdenen».

Å sitte å se på denne undervannsverden gir meg ro, jeg slapper av, ro til å tenke, sortere tanker og følelser, bare være i her og nå situasjon, sanse, undre og filosofere. Jeg er også nysgjerrig på en verden der ute i det store åpne hav på hvordan det er «under» oss. Det finner jeg utrolig interessant, men også forferdelig skummelt. Det er flott å snorkle og svømme rundt og oppleve havets underverden, men null kontroll når jeg begir meg utpå dette området.

I skrivende stund lar jeg tankene fare, mange følelser som kommer til overflaten. Jeg lar meg rive med, men velger å avslutte innlegget her. Det kan bli for langt, for jeg kan gjerne skrive... skrive...skrive....

Noen tanker og følelser blir hos meg<3

Tusen takk for at du leser og tar turen innom bloggen<3 Kanskje du har ditt «fristed» hjemme der du kan la deg være deg og la deg rive med det som skulle komme til inntrykk hos deg:))

Ha en fin dag<3 ønsker deg en super fin helg<3 og en fredfull adventstid<3

-orkidedatter-

Jul og barn - en samtale som fikk meg til å reflektere.

Jeg undret meg over og fikk noen tanker i mitt stille sinn når jeg overhørte en samtale. Jeg liker ikke å være "tilskuer" når jeg ikke er invitert, men at vi akkurat skulle se på den samme tingen i akkurat i samme hylle i samme butikk, ja, det er sånn det er.. Jeg smiler sjenert og river med meg det jeg skal. Denne bitte lille seansen inspirerte meg til dette innlegget.

Tegning av Orkidèdatter.

"Det var en kveld like før jul. Det hadde snødd tett hele dagen og alt var blitt så hvitt, fint og stille. Inne i stua var det lunt og godt, og det knitret og smalt lystig i et stort bål på peisen. Barna hadde hjulpet mor å bake sirupsnipper og nå satt de nok så mette og fornøyde rundt det rosemalte flygelet og hørte på onkel Per som sang og fortalte om en reise over alle blåner"

 - Per Asplin-

Slik beskriver Per Asplin den perfekte førjulskveld. Som pedagog, men også mamma er jeg over gjennomsnittet opptatt av Norges kulturskatter og han er en av dem. Jeg blir også kastet tilbake til en annen kjent og kjær kulturskatt, Alf Prøysen. Med sine sanger og fortellinger har han en stor plass i mitt hjerte.  Å høre han fortelle fra Prøysenstua om sin jul, forventninger, det å være spent, hjemmesnekra julegaver, maten, glede og barns tindrende øyne der de satt samlet i den vesle stua, det er noe som varmer mitt hjerte.

Jeg blir nostalgisk og tenker,  er dette noe som holder på å forsvinne?

Jeg ble helt sliten av å ha vært til stede under samtalen i "butikkhylla". For meg gikk samtalen ut på "hiv og hoi", "frem og tilbake, men like langt", "mas" og "styr", "sliten", "ekke hyggelig lenger", "droppe jula i år", "unga blir større og krevende", "reise utenlands".....

Jeg hørte ikke et godt ord....det får meg til å tenke.

Hva er det som gjør barna mer krevende?

Hva er det som er så slitsomt og masete?

Hva er det som er så styr?

Jeg må ha gått glipp av noe tenkte jeg....

Er det ikke hva du gjør det til selv og hvordan du føler for det?

 

Hjemme hos meg og oss tar vi julen med ro. Vi gjør ikke mer ut av den en vi mestrer. Den skal være lystbetont, og vi skal ikke glemme hvorfor vi har denne tiden på året. Siden jeg ikke bare har gode minner, har det blitt viktig for meg og gi mitt barn det. Minnene skaper vi selv jeg og min lille familie. Det er opp til hver og enkelt hvordan en vil feire, hva en vil gjøre og hvordan gjøre det.

Jeg var veldig ofte, hos min morfar og mormor i juleferien når jeg var liten. Her var jeg med å forbredte julen og følte meg til nytte. Jeg var med å slaktet, lagde maten fra bunnen av, bakte, vasket og brygga øl. Det er en grunn for at jeg slutta å spise visse slag av mat, fordi jeg fikk se selv hva det var og hvor det kom fra, sånn er jeg skrudd sammen....Vi pynta med nisser, kuler, girlander og annet pynt. Morfar pynta juletreet julaften morgen, det var han vant til, men det ble forandringer på det siden jeg ikke var hos dem på julaften. En dag før jul fikk jeg sette stjerna i toppen, det var stas. Det pleide å være mannen i huset som gjorde det. Gaver under treet, varmt i huset og mat nok med godt drikke, og det som jeg setter så pris på- at vi var sammen.

Dette er en helt annen verden enn den jeg har noen ganger erfart i mitt yrke. Det er ca: 150.000 barn (og noen mørketall) i vårt land som ikke gleder seg til jul. Jeg kjenner en klump i magen. Det har ikke alltid vært like lett å låse døra og gå ut porten fra jobben, når du vet at en eller kanskje flere barn kommer hjem til noe som er både skremmende og utrygt.

Hvorfor kan jeg ikke gjøre noe med det? Gjett om jeg gjør, men vi har et system her i landet og det må gå sin gang, imens systemet "jobber" kan fortsatt mange barn oppleve utrygghet på flere måter. Det kan være mange årsaker til dette, og dessverre er jeg en av de som kan kjenne meg igjen og føle på de samme følelsene. Årsaker kan være fyll, bråk, vold i hjemmet, fryktslitne og gretne voksne, overgrep, sorg og lengsel eller fattigdom for å nevne noe. (Julen er dessverre høytid for både det ene og det andre som kan få fatale følger, mer om det i et annet innlegg).

Ofte blir alle følelser forsterket rundt juletider der vi tenker en tanke eller to på de som ikke har det så bra.  Vi kan ofte bli sammenlignet både utad, -fasade-, men også på vår innside. Hvor fint og flott man har det og om det er renere hos naboen enn hos en seg selv.....Om naboen har mer hjertevarme enn en selv eller hvordan har de det egentlig?  Dette er min erfaring etter å ha arbeidet med barn i over 20 år. Vi måles fra topp til tå og det skulle tro vi var med i en eller annen slags konkurranse. Ro ned-senk tempoet-husk på blodpumpa og helsa di.

Vær et medmenneske. Ikke bare i julen, men jeg oppfordrer til hele året. Inviter andre inn, vis at du bryr deg, løft ditt medmenneske opp og frem ved å benevne sterke sider og ressurser. Muligheten for en god dialog er sterk og lytt med hjerte og øynene. Akkurat DU kan være den ene i et annet medmenneskes liv for at den personen får det bedre, ja, til og med mestre livet. Lær barna nestekjærlighet, kanskje det er et lite skritt på veien å bekjempe fattigdom og annet som ikke er greit. Jeg tenker ikke bare på penger, men rikdom i hjerte.

Vær raus, ta vare på hverandre og vi feirer ikke jul pga av gaver, julenissen og stas. Julen handler om håp, kjærlighet, varme og fred. Vi ønsker alle et varmere samfunn der vi kan ta vare på hverandre og ikke kjempe mot hverandre.

Jeg håper alle bruker tiden på sine barn på deres premisser og ha fokuset på tilstedeværelse her og nå. Har du ikke barn har du andre du gjør ting sammen med og bruker tid på. Det viktigste er hva DU gjør det til, blir rikere i hjertet ditt.

Ønsker dere alle en fredfull adventstid, må alle oppleve trygghet og kjærlighet.

Husk: gjør små ting med stor kjærlighet<3

 

-orkidedatter-

 

 

#medmenneske #hjerte #jul #julensfeiring #julensbudskap #julensmening #håp, #kjærlighet #varme #fred #tilstedeværelse #raushet #raus #sorg #lengsel #voldihjemmet #overgrep #fyll #fattigdom

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg kan, jeg kan...

Du vet...-den følelsen- som man kan oppnå når en føler seg på topp, når en føler seg god og kan ta «verden» med storm... Sånn har jeg det akkurat nå -her og nå-

Noen dager har jeg det sånn at jeg føler på den «gamle meg». Jeg kjenner i hver muskel av min kropp at den «våkner» og bare vil være til nytte. Hode er på «plass» og tenker både fremover, bakover, sidelengs og føles bra. Inni i hjertet mitt fylles det med varme som sprer seg rundt i kropp og sinn og forteller meg «du klarte det». Jeg er klar nå.

Jeg står på det høyeste fjell og ser ned på den tette dype skogen og roper høyt utover fjell, vidder, fjord og annen fauna. «Jeg klarte det»... Jeg ser for meg «stigen» jeg har klatra opp og ned så mange ganger. Når jeg har klatra et steg opp, har jeg ramla tre steg ned igjen. Veien fra avgrunnen og bare å få «hodet over vannet» har vært en egen kamp.

Jeg ser for meg de bratte og glatte fjellsider der ingenting har nyttet. Da har det vært å gå sidelengs et godt stykke med stigen på ryggen som tynger ekstra. Sleipt og tungt har det vært, der museskritt har blitt til et mareritt og jeg bare vil ha vinger som en fugl så jeg kan ha flydd over de utfordrende fjellene jeg har foran meg.

Jeg ser vann og fosser som renner som tordenvær nedover fjellet og vet at over der må jeg. En rett over vei er ikke noe alternativ for meg. Der finnes det gjørme og kvikksand, så å drukne er en stor risiko. Jeg har holdt på med «risikosport» alt for lenge nå i livet mitt. Det er bare det at jeg må igjennom en hel masse «opp og ned» for å få det bra. Idag, er en god dag, der jeg opplever å stå på den høyeste fjelltopp.

Det er bare det at jeg vet at det forblir ikke sånn. Ikke lenge hvertfall...Plutselig snur følelsen om til håpløshet.

Der jeg faller nedover fossen i stor fart og kastes rundt og rundt og hit og dit. Kroppen føler seg tung, musklene skriker av verk, hjerte føles kaldt, jeg får ikke puste fordi jeg holder på å drukne...

Plutselig har jeg falt nedover på «stigen», alt for langt, alt for fort og alt for hardt.

Når dette skjer er det så viktig for meg hvor jeg er. For å oppleve dette med mange mennesker rundt meg det er ikke noe god følelse. Ofte kan dette ramme meg plutselig. Noen ganger sier kroppen i fra, andre ganger blir jeg paff over at det skjer.

Jeg blir så sårbar, at det er ikke noe god følelse, ihvertfall ikke når selvfølelsen er på bunn fra før av.

Jeg må ligge. I en time, i to timer, i flere timer, en dag....

Jeg begynner å rote med ord, snakker ikke ordentlig og setninger blir rare, bytter om ord og tuller med ord. Jeg hører det selv. Det er helt snålt. Noen ganger får jeg kommentar fordi andre hører det...

Jeg skjelver. Jeg kjenner jeg får raskere puls. Jeg blir uvel, å brekke meg er ikke ukjent, å kaste opp har ikke vært uvanlig. Spesielt når jeg jobba.

Jeg blir helt kraftløs, og må bruke det lille jeg har av energi til å komme meg bort eller vekk eller et annet sted.

Plutselig skjer det noe med synet, jeg får synsforstyrrelser...det er så ubehagelig...

Jeg blir svimmel, så svimmel at jeg kan brekke meg her også...

Jeg får også flashbacks fra ulike opplevelser.

Jeg kjenner «lammelse» i fjeset, du kan se det, men jeg prøver så godt jeg kan å skjule det. Jeg klarer ikke å holde kjevemuskulaturen oppe...

Panikkanfall kan komme.

Følelsen av å «miste meg selv» kommer og hvor blir «meg» av?...

Så hva da? Hva nå som idag? Jeg kunne ha gått ut døra og gjort en jobb, men hva når «mursteinen» kommer og treffer deg midt i panna så du blir merket for livet?...

Tankene stopper der. Jeg ser på noe som er skrevet svart på hvitt. Jeg skjønner jo at utfordringene står i kø når det gjelder hva jeg kan jobbe med.

Jeg legger fra meg papiret og tenker at det finnes ikke håp. Hvem er det som vil ha meg i jobb som er som jeg er..Jeg må tenke, fordi jeg vet hvem jeg var, kan jeg finne tilbake?...

Jeg kjenner på en følelse som jeg ikke kjent på lenge, noe som kribler og vokser seg frem. En flamme -Når flammen for det jeg brenner for har sluknet- som vil leve igjen.. og jeg kjenner et lite gnist av håp. Jeg må det, jeg har ikke noe valg.

Så da tar jeg frem boka mi som jeg kaller for «Orkidehagen»🦋

Tusen takk for at du leser<3

-Orkidedatter-

-orkidehagen🦋-

-A - B -C metoden-

#psykiskhelse #kjempesegtilbaketillivet #panikkanfall #hjelptilselvhjelp #livskvalitet #tilfriskningsprosess #veientilbake #livsmestring

En dose natur for helsens skyld⭐

Det var en tidlig morgen jeg var ute på min ferd i slutten av november. Det var kuldegrader så det reiv i nesa. Jeg måtte blunke flere ganger fordi snoen la seg nederst på vippekanten, men den vakre månen så jeg allikevel.

Den stod høyt på himmelen og var så klar og fin. Mønstret kunne skimtes og det er lenge siden jeg har sett månen på denne måten. Om jeg ser ting «klarere» enn før, det vet jeg ikke.

Min vesle hund trippet så fort hun kunne. Løftet på det ene benet, så det andre, og rimet satte seg rundt den lille nesa hennes.

Tidlig morgen gikk over til dag, men der ble ikke noe varmere av den grunn. Solen begynte å titte opp forsiktig der borte i horisonten. Kunne kjenne at solstrålene sakte varmet litt i kinnene.

Solen la sine stråler utover i naturen. Stråler som streifet rimet på jordet og snøkrystallene i tretoppene. Der sola varmet begynte greinene å «riste» av seg rimet. Det dalte forsiktig nedover til det traff den kalde bakken, og la seg som moderne kunst mot den frosne mosen.

Med ett ble krystallene forvandlet til dråper. Solen skinte og jeg stod med mine avtrykk midt i naturen.

Det var helt nydelig å beskue denne morgenstund. Skyene vek til side for å slippe dagslyset opp og frem. Solen brøytet seg plass på himmelen slik at månen kunne få sin «god natt».

Jeg følte jeg stod støtt med beina på jorda, og forstod at en dose natur for helsens skyld skal jeg ikke undervurdere. Å vandre rundt i naturens eget skaperverk gjør meg gladere og med en helsegevinst «friskere». Jeg blir varm i hjerte og hodet på en positiv måte.

Om sommeren å sitte på favorittplassen min å se utover den ville vakre tundraen med blomster og gress, vann eller skog. Det viser seg fra ny japansk forskning at dette roer blodtrykk og puls. Muskelspenninger letter og stressnivået senker seg, og følelsene frykt, sinne og tristhet blir blekere.

Det påvirker ihvertfall meg og bruke naturen til mitt eget «spa for sjelen».

Brått hører jeg det rasler...

Denne karen kom på besøk. Vakker som han var kikket han nysgjerrig på meg der jeg stod med hundene ved med side. Jeg tenkte i mitt stille sinn at du burde være litt mer redd meg og oss. Jeg tok frem mobilen og knipset dette bildet. Han fortsatte å krafse i gress og jord. Jeg skjønte at tiden var inne for å kanskje gi rådyrene mat og drikke. Vi gjorde det i fjor da kommunen sa vi måtte det, fordi vi bor som vi bor, og vinteren var som den var.

Jeg kjenner jeg får ro i sjelen og takker for å ha opplevd denne vakre bukken<3

Jeg har jobbet litt med bildeterapi og det er bevist at med naturbilder opplever brukeren mindre smerte og angst...

Jeg elsker naturkunst selv.

Det er beroligende for min del.

Dagen går over til kveld og jeg tenker at en slik vakker vinterdag er også «balsam for kropp og sjel». Jeg kan puste inn den kjølige kveldsluften og tenke tilbake på sommerens ville blomster som med sin duft sniker seg inn i hjernen -vekker signalstoffet serotonin- og et lite bidrag til å redusere symptomer på nedstemthet og angst.

Vinterens egen magi der trærne står som skulpturer fulle av iskrystaller og den mørkeste tid senker seg over oss er også et eget vakkert skue.

Jeg har denne dagen hatt min dag med eksponering av naturens terapi<3

Håper flere der ute bruker og ser det skjønne i naturen, det er bare deg selv som setter begrensningene...

-orkidedatter-